Historikk

Henrys Holmens beretning om hvordan det begynte.

I forbindelse med klubbens 15 års jubileum i 1984, foretok vår nå avdøde æresmedlem Henry Holmen en historisk oppsummering med hovedvekt på oppstarten av Namdal fuglehundklubb og klubbens arrangementer. Nedenfor gjengis beretningen i sin helhet.

Når jeg nå er blitt bedt om å skrive noe om klubben, når den ble stiftet, den første prøven og den første utstillingen, og andre ting jeg synes bør være med da er det naturlig for meg i det vesentlige å holde meg til tiden før Namdal fuglehundklubb ble stiftet. Jeg regner den tiden for mest betydningsfull, som grunnlag for stiftelsen av klubben.

Namdal fuglehundklubb ble stiftet på et møte i Steinkjer den 15 januar 1969. Med følgende styre:

Henry Holmen, Karl Olav Foss, Kolbjørn Kolsvik, Rudolph Gundersen og Fritz Nordtvedt.

Da jeg ikke har det nødvendige kildemateriale, klubbens protokoller, og ettersom det ikke er snakk om noen beretning, så vil jeg i hovedsak holde meg til, som nevnt tidligere den tiden før klubben ble stiftet. Men jeg må likevel i korthet nevne noe om stiftelsen.

Per Kvåle fra Levanger var den gang medlem i styret for NJFF, han ringte meg på nyåret 1969 og fortalte at Norsk Jakthundforbund var stiftet for å ivareta NJFF hundeinteresser. Et totalt brudd mellom NKK og NJFF hadde vart i flere år, og så ut til å bli uløselig. Vi ble enige om å møtes på Steinkjer for å drøfte muligheten for å stifte en fuglehundklubb.

Fra Namsos møtte Jens Haarstad og meg selv. Fra Levanger Per Kvåle og Rudolph Gundersen. Stiftelsesprotokolen som ble ført og ivaretatt av Gundersen kom etter en tid bort og er såvidt jeg vet senere ikke kommet til rette. Av valg så vet jeg i dag bare med sikkerhet at jeg ble utnevnt til formann, men jeg synes å huske at Gundersen ble kasserer og sekretær.

Dette skulle så være et interimsstyre som skulle virke til årsmøtet. Det ble samtidig vedtatt å melde klubben inn i Norsk Jakthundforbund. Dermed så alt ut til å komme i rett lei.

Det viste seg imidlertid at det også i Verdalsdistriktet var under oppseiling tanker om en fuglehundklubb, men da med tilslutning til NKK.. En liten, men temmelig aggressiv gruppe fra dette hold gikk så til angrep på vår klubb, både i form av ubehagelige brev og i avisartikler. Angrepene var tildels i såvidt uverdige former at jeg vil forbigå det uten å nevne enkeltepisoder. Om Nordenfjeldske fuglehundklubb sto bak er noe usikkert, men imidlertid ble vår klubb anmodet om et møte på Steinkjer. Under dette møtet ble vi på nytt overøst med ukvemsord fra personer i nevnte gruppe. Nordenfjeldske som var møtt opp i et ganske stort antall skulle antakelig være en slags megler.

Meglingen gikk imidlertid ut på at vi måtte legge ned vår virksomhet og gå inn i samarbeid med Verdals-gruppen, men som det hette i et brev fra denne gruppen på deres betingelser.

Men til tross for Rolf Aunes glimrende kåseri med vakre lysbilder greide vi å motstå alle angrep, og reiste tilbake til Namdalen hvor vi fortsatte vårt arbeide for å skape et hyggelig og verdig miljø rundt fuglehundsporten, et arbeide som da allerede hadde vart i 8 år i en fordragelig atmosfære, som var en fin sport verdig.

Dette var en del om stiftelsen av vår klubb, men forhistorien synes jeg er mer interessant og mer spennende og begivenhetsrik og synes jeg må ta med alt slik det begynte….

Den første jaktprøven i Namdalen

Sist på 1950 årene var Odd Buvik i Skorovatn, der ble han godt kjent med Karl Olav Foss. Foss kom fra Løkken, og i Meldal var det et gammelt og godt fuglehundmiljø. Foss hadde Engelsk setter, hadde drevet oppdrett under kennelnavnet «VARVOLAN». Han hadde deltatt på prøver, og viste mange ting om jaktprøver. Høsten 1959 ble så Buvik med Foss på prøve i Tendalen i Sverige som Nordenfjelske fuglehundklubb avholdt der. Samme høst var undertegnede på en prøve i Mo i Rana. Der traff jeg for første gang Kristian Gullhav, som deltok med mange hunder. Han var dengang fast dressør for Norsk Irsksetterklubb. Senere ble det prøver på Dunfjellet og i Tydalen. Jeg ble svært tent på denne sporten, og 3 nuller på 3 prøver skjerpet bare apetitten, og jeg hadde allerede da i tankene et prøvearrangement i Namdalen. Jeg forsøkte å sette meg inn i hvorledes et arrangement var lagt opp og hvorledes det ble avviklet. Jeg var i den lykkelige situasjon at jeg var i besittelse av bilen, en nødvendighet om en ville ut å se hva andre drev med i gemet.

Det ble også noen jaktturer på Steinfjellet, og her fant jeg ut at det var store muligheter for å avholde prøver.

Trygve Følstad drev Gjersvik gjestgiveri og var interessert i arrangementet. Han disponerte da på et vis terrengene til Joma bergverk, og fortalte om Kjermadalen og at det var mye ryper der,. Dermed var det flere terreng til disposisjon.

Det var mye enklere den gang, ingen ble spurt og ingen kom med innsigelser. Det gikk mange år før man begynte å sende søknader til fjellstyrene og samene.

På en prøve på Dunfjellet kom jeg i prat med en par dommere, og de var villig til å komme til Steinfjellet og dømme. Nå så alt ut til å klaffe. Men det viktigste spørsmålet sto fremdeles åpent. Kunne vi regne med stor nok deltagelse til å dekke dommer- og annonseutgiftene.

Jeg var den gang formann i Namsos jakt og fiskerlag, og under en samtale med H. Fr. Fabritius som jeg møtte på en prøve på Dunfjellet, ble vi enige om at en prøve på Steinfjellet måtte prøves. Høsten 1961 satte vi igang og Fabritius og undertegnede ledet prøven sammen. Vi hadde fått prøven approbert av N.K.K. og som dommere kom Torbjørn Jahrnes og Kristian M. Petersen, begge var fra Mo i Rana. Vi hadde fått et anmeldersjema som ble stensilert opp og lagt ut i sportsforrettningene, og eller send ut til alle som ba om det. Så var det å vente i usikker spenning. Det viste seg å gå bedre en vi fryktet. Fra Mo i Rana kom det flere, og sannelig dukket det opp flere Namdalinger en vi visste om, deriblant Anders Lervik som forøvrerig ble best i AK med sin Engelsk setter ZENIT. Påmelding ble tett i mot til siste dag, og det startet 19 hunder, en relativt stor prøve den gang. Gjersvikpokalen ble satt opp av Trygve Følstad. Det var en vandrepremie som skulle gå over 10 prøver og da tildeles den som hadde flest napp. Hvis flere sto likt skulle den trekkes. Det var ingen som fikk mer en et napp, og da Fritz Nordtvedt vant den det 10 året, ble den trukket. Vinner ble pussig nok Reidar Wulfsberg som hadde tatt det første nappet i 1961.

Ja, Dette var et lite sprang frem i tid, og vi går tilbake til vår første prøve.

Jeg kan ikke huske datoen, men lørdag opprant med fint jaktvær og vi tok av fra hotellet i god tid. Kjermadalen var målet, og spenningen steg mer og mer etter som vi nærmet oss Bjørkvatnet. Jaktprøveregler var ukjente begreper og vi var spente på om alt var i orden. I ærbødig avstand gikk Fabritius og jeg bak partiet opp lia og innover mot Kjerma.

Etter noen slipp kan jeg huske at Fabritius ganske stillferdig og noe usikkert bemerket at «dette ser da ut som en ordentlig prøve Henry», hvorpå jeg med en selvsikker tone, som dog ikke greide å skjule den egentlige usikkerhet, repliserte; «ja det er da en ordentlig prøve».

Og ordentlig prøve ble det, med jegermiddag og vanlig tilbehør utover lørdagskvelden. AK ble arrangert på søndag. Her startet også et par tre av unghundene, det var slik den gang. (Det var andre regler den gang) Karl Olav Foss hadde 1 pr. AK på sin Engeske setter TROLL og kunne derfor ikke starte mer i AK-klassen. Som leder av prøven kunne verken jeg eller Fabritius delta. Den første jaktprøve i Namdalen var i havn med hederlig resultat og det skulle ettervert bli mange flere prøver. Men det skulle gå mange år før vi klarte å stille 3 hunder som hadde 1 AK, slik at vi kunne avvikle en vinnerklasse. Jeg har nevnt at det dukket opp en del Namdalinger på vår første prøve. Dessverre var det mange som ikke kom igjen. Ikke alle var i stand til å bære skuffelsen av ikke å bli premiert. Vi var nå optimister, men i 1961 fikk vi oss en nesestyver da det bare ble påmeldt 8 hunder og vi måtte avlyse prøven.

Men vi kom igjen!. I 1963 ble det igjen prøve, og senere hadde vi prøver på Stenfjellet til langt ut i 60 årene. På grunn av innsigelser fra samene ble vi nødt til å flytte prøven til Snåsa. Etter å ha avviklet en del prøver fant fort ut at, – selv om vi fikk noe kroner i overskudd måtte vi forsøke å arrangere utstillinger for å skaffe penger til prøvene.

Den første utstillinga

Jeg kan ikke huske helt nøyaktig når den første utstillinga var, men det var enten i 1964 eller 65. Fritz Nordtvedt var nå kommet til, og vi varen liten gjeng som tok spørsmålet om en utstilling. I Namdal jeger- og fiskeforening var hovedinteressene elgjakt og laksefiske. I Namsos og omegn jakt- og fiskelag var i hovedsak interessen, fiske i fjellet, jaktstier og lerdueskyting.

Vi ba om støtte til avvikling av en utstilling og omsider fikk vi et lån på kr. 250,- fra hvær av foreningene til forberedelse og finansiering av en utstilling. Det ble forlangt at det ble fremlagt et budsjett så nå var gode råd dyre, vi hadde ikke peiling,…..men noe måtte gjøres. Igjennom jakthundforbundet fikk vi lovnad på dommer, det var Sigurd Skaun. Han var pensjonist og kunne reise billig. Men den største bøygen var oppstillingsboksene som man brukte i den tiden. Under prøvene på Steinfjellet ble jeg kjent med en hundemann fra Namskogan, det var Johs. Pedersen. Pedersen arbeidet på sponplatefabrikken, der måtte de da være muligheter, og vi fikk villig hjelp. Av et lager med ukurant størrelse, fikk vi for en meget billig penge det vi trengte. Men vor mange kasser hadde vi bruk for. I det omtalte budsjettforslaget var vi så dristig at vi foreslo 60 deltagende hunder, noen mente dette var vel optimistisk. Platene fra Namskogan var imidlertid så billig og dessuten var det ikke klart hvorledes boksene skulle se ut, så vi bestilte et visst antall plater.

Det måtte også skaffes til veie bord og lekter. Jeg viste at Pål Mørkved hadde stilt ut sin Engelske setter i Trondheim, og der ble hans hund tildelt premien som beste unghund. Pål hadde materialer, han eide jo et helt sagbruk og adgangen til materialene ble lettvint. Etter som han senere gikk til tops også på vår utstilling ble det ikke aktuelt med regning for treverket, og vi fikk takket han for det. Nå hadde vi vinteren og våren å gjøre det på.

Otto Ranum hadde en passelig stor lastebil og her var det ikke nødvendig med noen overtalelses kunster, og det varte ikke lenge før jeg og Fritz Nordtvedt var på veg oppover Namdalen med kurs for sponlatefabrikken. Jeg husker ikke om vi kjørte to turer, men jeg vet at vi såvidt kom oss til Namsos før vegene oppover Namdalen brøt helt sammen i vårløsningen.

Det er ikke moro å bli syk, men det er ikke all slags sykdom som setter en helt ut av spill, jeg sikter her til at Fritz var sykemeldt. Jeg selv var uten arbeide da, og sammen sto vi dag og natt og snekret.Vi benyttet oss av alle de bekjentskaper og Fritz kjente en snekker som hadde noe så sjeldent som en elektrisk sirkelsag for handdrift, han ble engasjert og saget opp alle plater for oss. Noe spiker og billig olje fant vegen fra butikken hans Otto. Vi hadde ordnet oss med lokale i en fraflyttet lagerbrakke på kaia, og her tilbrakte vi to tiden resten av våren. Da vi var ferdige hadde vi 100 oppstallingsbokser. Det var på tale å sette til side en del plater, men heldigvis ble det til at vi gjorde ferdig alt, og det ser vi senere kom godt med. En modell ble laget og styrene i begge foreningene og avisene ble innbudt til å se på byggverket som falt i god smak og i avisene kom det lovord og omtale. Det manglet ikke på tilbud om hjelp, og mange hadde fint verktøy hjemme, men det ble med det. Bortsett fra hjelpen med saging av platene kan jeg ikke huske å huske håndsrekninger fra andre.

Men det sto mye igjen. Hvorledes skulle vi få til en katalog? Noen hadde naturligvis vært på utstilling og sett både skjema og kataloger. Jeg viste at fylkeslaget hadde en gammeldags sveivestensil, og den var god nok for oss. Folke Ledang var skrivekyndig på maskin, og fra Forretningsbanken fikk vi låne en skrivemaskin med lang vogn, slik at vi fikk arkene inn på langs, og så vidt jeg husker laget faktor Hoås i Namdal Arbeiderblad permene til katalogen.

Utstillingen var nå behørig avertert, og Folke skrev stensiler etter hvert som påmeldingene kom inn. Jeg sto i stadig kontakt med Jakthundforbundet, og da påmeldingene kom faretruende nær 100, måtte det til flere dommere Påmeldingen steg og steg og da den stoppet på 119 kunne vi puste lettet ut. En tredje dommer ble bestilt. Nå bel vi virkelig rause…, og pr. telefon ble flere sponplater bestilt. Vi skjøttet ikke penger og betalte gladelig for 10 kurante plater, som i en fart ble saget opp til flere oppstillingsbokser.

Så kom dagen! Med politiets tillatelse ble boksene dagen før satt opp nederst i Carl Guldbransons gate. Hos politiet fikk vi også låne megafon, og da dommerne entret ringen var spenningen til å ta og føle på. Hundene hadde passert dyrlegen, var krysset av i katalogen, og utstillingen kunne begynne.

Og nå kom noe nytt. Ingen hadde til dags dato hørt dommere kommentere og begrunne de premier han ga. Her fikk fremfor alt deltagerne vite mer om andres hunder. Publikum var som var møtt opp i overraskende antall fikk høre mye som til da var ukjent. Og det kom flere overraskelser. Da bedømmelsen sent på dagen var slutt, kom Sigurd Skau inn i ringen med megafonen, og det ble arrangert raseparade. Han omtalte med sin store viten alle utstilte raser`s opprinnelse, og hvorledes de hadde utviklet seg gjennom tidene. Det var dryppende stille rundt ringen og en kjempeklappsalve avsluttet det hele.

Folke hadde en stri dag på kontoret som var i hallen på samfunnshuset, som lå vis a vis utstillingsplassen på den gamle tinghustomta. Et utall av stempler med mange varianter av bokstaver og tall skulle brukes, og alt skulle føres inn i registeringsbøkene. Da oppstillingsboksene var lagret på låven til Joar Sellegg, annonser betalt og resten av utgiftene dekket satt vi igjen med et pent overskudd. Vi hadd et pent beløp som vi fremsynt nok hadde forbeholdt brukt til hundearbeid i klubben.

________________________________________________________

 

Arthur Granhus forteller:

På styremøte vinteren 1978 foreslo Henry Holmen at klubben skulle arrangere klubbmesterskap og forslaget ble enstemmig vedtatt. Prøvestedet skulle være Malm. Og jeg ble spurt om å være prøveleder no jeg svarte ja til. Klubbmesterskapet skulle legges til rette slik at det skulle være en mer sosial sammenkomst, slik at nybegynnere kunne bli med og få nyttige tips fra gamle ringrever. De første årene ble klubbmesterskapet avholt i mars, men sener ble det lagt til april og i båndtvangstiden, det var for å få bedre vær og føreforhold. Det var ikke noe problem få tillatele, jeg tror ikke de forsto så mye de som ga tillatelse.


Klubbmesterskapet var lagt opp med to partier i UK og AK. På formiddagen skulle de tre beste beste på hvert parti rangeresDisse skulle prøves mot hverandre enere på dagensom i en VK finale. Før finalen var det lagt opp til en hyggelig kafferast, og det ble mange gode skrøner og mye hundeprat.Økonomisk kom vi godt ut av det. Utgifter til premier hadde vi ikke da jeg var frekk nok til å tigge gavepremier, og det fungerte godt.

Været var vi stort sett hedig med, untatt, jeg trot det var i 85, da måtte jegkl 5.30 på prøvedagen begynne å ringefor å stansesamtligesom var påmeldt. Det var en forykende snøstorm, og umulig å komme til fjels.

Jeg må også ta med siste året præven ble arrangert på Malm, det var i 94. Vi hadde fint vær på formiddagen, men mot slutten på dagen fikk vi en snøstorm som kom veldig overaskende. Da uvøret komm hadde vi tre hunder og en daltager borte, men med god hjelp av deltagere og røde kors med snøskuter var både fører og hundene funnet i god behold kl 21.30, og takk for det